eksterritorialrett

Fra den alminnelige folkerettslige regelen om at en stat har jurisdiksjonkompetanse over alle som oppholder seg i landet (preskriptiv jurisdiksjon), gjelder unntak for personer som etter folkeretten nyter eksterritorialrett.

Slike personer kan som hovedregel ikke stevnes for statens domstoler eller stilles til ansvar for nasjonale lovovertredelser, og de er i personrettslige spørsmål undergitt sitt hjemlands lov. De er fritatt for personlige skatter og avgifter og med visse begrensninger også indirekte skatter som toll og omsetningsavgift (Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem av 18. april 1961).

De personer som etter folkerettslig sedvanerett eller særlige traktatbestemmelser har krav på eksterritorialrett, kan deles inn i fire kategorier:

1. Fremmede statsoverhoder under midlertidig opphold i et annet land med ledsagere og tjenere.
2. En fremmed stats diplomatiske representasjon, både dens sjef og øvrige medlemmer med familie og tjenere, gitt at de ikke er borgere av mottagerstaten. Stasjonssjefens bopel (ministerhotellet) og embetskontorene nyter en særlig beskyttelse: Politiet kan ikke trenge inn der.
3. Avdelinger av hær og luftvåpen som oppholder seg i et annet land, og besetningen på krigsskip i fremmede havner.
4. Delegerte og tjenestemenn ved FN, FNs særorganisasjoner og en rekke andre internasjonale organisasjoner og institusjoner.

En eksterritorialrett som følger av en traktat, kan være absolutt eller ha begrensede innhold i tråd med traktatens innhold. Til tross for flere forsøk på å kodifisere de folkerettslige reglene om eksterritorialrett og frihet fra jurisdiksjon, bestemmes det nærmere regelinnholdet i tråd med den folkerettslige sedvaneretten.

• diplomati
• folkerett
• jurisdiksjon
• opinio juris
• folkerettslig sedvanerett

• Crawford, James. Brownlie's Principles of Public International Law. 9. utg. Oxford: Oxford University Press, 2019.